Mellom bønnetårn og sauer i bånd.

Dette er min femte dag i Marokko. Sola steiker, og ørkenlufta er tørr. Jeg sitter i det store, vakre murhuset til min onkel og hans familie i den vesle ørkenbyen Bouarfa, nær grensen til Algerie.
Min onkel Omar er (som jeg har skjønt det) ordfører for bedouinfolket Benigilene som bor rundt Bouarfa. Han har fem barn, Ahmed, Mehdi, Inez, Sami, og lille Yasmin. Og en kone (min tante) Fatima.
Alt er annerledes her, i den grad at jeg trenger mer enn en blogpost for å forklare det. Dette er bare et lite kikkehull inn i en annen verden.
Jeg og pappa kom til Oujda på tirsdag, kveld, og ble møtt av Omar, Yasmin og bestemor "Lallah" på flyplassen. Oujda er en millionby og regionshovedstad, hvor pappa bodde når han var ungdom. Her har Lallah et stort hus som brukes av hele familien om sommeren, en "familiesentral" som søstra mi kaller det.
Det ble noen rolige dager hvor vi stort sett spiste, sov, og tok i mot gjester. Maten her er helt fantastisk, og selc jeg som ikke er så glad i mat, gasser meg i couscous, supper, og kaker.
I Oujda bor vi rett ved et bønnetårn, hvor de fem ganger om dagen maner til bønn i et irriterende høyt volum. Det starter tidlig om morgenen.
Jeg har ikke vært her på tre og et halvt år, og gjensynet med familien betyr ekstra mye etter så lang tid. Søskenbarna har blitt større, forandra seg, og alt er annerledes nå som jeg er stor.
Når du kommer inn i en fremmed kultur, er det mye å følge med på. Å plutselig snakke arabisk hele døgnet rundt, å oppføre seg rikitg, er ikke så enkelt. Her er det ingen bilbelter eller noe maksantall i en femseter, og man hilser ved å kysse hverandre x antall ganger på kinnene, alt ettersom hem i slekta det er, og hvor lenge det er siden du har sett dem.
De tre første dagene skal man ta i mot service fra vertskapet, men etter det skal man hjelpe til, og skjønner du okle kodene er du uhøflig.
I Norge sitter man på hvert sitt rom og pleier sine egne behov, mens her er man sammen så mye som mulig, helst hele døgnet, og alt skal diskuteres og drøftes i fellesskap. Og da mener ekg alt fra mobilbruk, til bekledning, til spising, og språkbruk.
På kafeene er det bare menn, og jeg skilller meg ut uansett hvor jeg går. Som jente er jeg automatisk barnevakt og kjøkkenhjelp, noe som ikke kommer naturlig for en bortskjemt norsk tenåring.
Mellom esler, sauer i bånd, bønnetårn og tanter i pysjamas med tørkler på hodene, føler jeg meg utenfor og innenfor på en gang.
I en verden så fjern fra den jeg vanligvis lever i, har jeg en tilhørighet som er kjær, men utfordrende.
Jeg skammer meg over å være europeer, for vi lever i en boble her i vesten. Vi er så materialistiske, så selvsentrerte, så overlegne. Vår sannhet er den eneste som teller, og den arabiske verden blir sett på som barbarisk og simpel, men det er langt fra sannheten.
Jeg føler meg alltid delt mellom to verdener, både hjemme i Norge og i Marokko, men jeg er utrolig glad for at jeg får lov til å tilhøre to kulturer.
Jeg har savnet Marokko, mer enn jeg skjønte. Det er vondt å tenke på ar det kan bli lenge til neste gang jeg kommer hit. Lenge til jeg skal se igjen mine kjære. Hver gang jeg kommer får jeg nye impulser, lærer språket bedre, og ser ting på nye måter.
Oppfordrer alle som har muligheten, til å besøke et ikke-vestlig land, verden er så mye større enn man tror!
Det blir ikke noen julefeiring på meg i år, men jula handler først og fremst om å være med de man er glade i, og det er akkurat det jeg gjør.
God jul alle sammen!