Nyttårsforsetter til regjeringa

Nytt år, nye muligheter.  Nå fylles treningssentre og lesesaler av folk som har som mål å gjøre det litt bedre enn i fjor. Jeg har noen faste nyttårsforsetter (slutte å bite negler, bli et bedre menneske og så videre), så jeg bruker heller tiden på å foreslå noen ting regjeringen kan jobbe med. De har kortere tid på å gjennomføre det, men det er fortsatt lenge igjen til september.

1.  Revurdere politikere som muligens har forgrepet seg på underordnede i eget parti

Det er jo urettferdig å bli dømt av samfunnet når man ikke har noen dom over seg! Dessuten er det vanskelig å finne flinke folk som ikke har noen svin på skogen for tiden. Enten er det utsagn som blir feiltolket av den politisk korrekte eliten, eller så er det en eller annen flørt på en partifest som ødelegger. Vi skal lete så godt vi kan etter folk som hylekoret ikke går bananas over.

2. Ikke velge statsråder som har kommet med fascistiske utspill i opposisjon.

Joda, vi er bare mennesker, og det er lov å endre mening. Men det slo kanskje litt uheldig ut for oss at vår nye justisminister så til middelalderens brutale korstog for å finne løsninger på integreringsfeltet. Vi skal finne noen med et skarpt, kritisk blikk for å vurdere hva som er litt morsomt og edgy, og hva som er over the top. Vi må kanskje ansette noen utenfra.

3. Unngå utspill som virker rasistiske eller useriøse.

Vi er jo ikke rasister, og her er det også Frp som sliter, ikke Høyre. Dessverre er det noen sosialister som igjen og igjen prøver å stemple oss. Vi skal finne en smartere måte å kommunisere vår skepsis mot mennesker fra fjerne strøk på. Når vi er så tydelig antirasistiske bør det ikke være vanskelig å vise dette til velgerne.

4. Gjøre mer for de lavtlønte, og sikre at alle har en trygg, verdig, og forutsigbar økonomisk situasjon.

Erna er fornøyd med sin innsats for de som faller utenfor, dette sa hun tydelig i Nrk sin retrodebatt. Vi syns vi har gjort mye for uføre, syke, og arbeidsledige (de som faktisk er det, ikke de som bare later som), men vi må også prøve å finne ut hvordan vi kan få til mer fleksibilitet og sikkerhet på en gang. Dette er kanskje den vanskeligste, men vi skal gjøre vårt beste. MERK: Dette burde kunne fikses med retorikk.

Det var et år jeg skrev hele to sider med forsetter, og glemte alle sammen. Det er vanskelig å ta alt på én gang, så vi nøyer oss med noen få i denne omgang. Da er det bare å håpe at regjeringen følger opp nyttårsforsetter bedre enn de gjør med valgløfter.

Godt nyttår!

Individualismens blinde flekk

                

Kollektiv undertrykking og kollektiv kamp er individualismens blinde flekk.

Kvinner har ingen naturlig samhørighet med andre kvinner. Den er samfunnsskapt, fordi kvinner undertrykkes på bakgrunn av kjønn, ikke som individ.

Jentebølgen er et uhøytidelig idrettsarrangement. I Norge har vi lang tradisjon for amatøraktiviteter innenfor idrett og kultur. Alt trenger ikke være beinhard konkurranse, alle skal med. Usikre kvinner kan møte andre sikre og usikre kvinner for å mosjonere, gjøre noe gøy ut av det, fjerne presset. Vi mener ikke at alle kvinner er usikre, eller at kvinner ikke liker å konkurrere. Når tusenvis av kvinner først samles, er det mye annet vi i Kvinnefronten heller ville brukt tiden til enn å springe etter en attraktiv mann.

Men Jentebølgen er ikke et politisk arrangement, og å bruke dette som et eksempel på hvorfor den kollektive kvinnekampen er irrelevant og skadelig, er veldig søkt. Her har Rydne enten bommet totalt eller med vilje blandet sammen ting som ikke hører sammen for å få fram poenget sitt.

Menn går automatisk sammen i uformelle mannsfellesskap, dette bøter kvinner på ved å lage egne forsamlinger, alle fra unge sosialister i Rød Ungdom til Høyrekvinnene og kvinnegrupper i næringslivet praktiserer dette.

Hvis andre kvinner, så vel som menn, ikke hadde sagt ifra da Berit Svendsen ble fullstendig forbigått i ansettelsesprosessen hos Telenor, og gjenkjent dette som en del av den systematiske forskjellsbehandlingen av menn og kvinner, ville hun ikke ha fått konsernsjefstillingen.

Hvis alle individene hadde stått og ropt på hvert sitt berg, ville vi ikke hatt noen kvinnekamp, og dermed ingen likestilling. 

Å generalisere og bagatellisere kvinneorganisering er historieløst.

I løpet av noen år i organisasjonslivet, ser du hvordan jenter og kvinner åpner seg når de får tryggheten av et sterkt kvinnefellesskap. Kvinner møtes, og tør plutselig å fortelle om hvordan de blir utsatt for hersketeknikker som spiller på kjønnsroller, seksuell trakassering, og lignende. 


Å kalle dette for «romantisering av kvinnediskriminering» slik Nora Rydne gjør i sin nyhetskommentar i Under Dusken, er ikke bare feil, det er farlig.

Det er ikke bare Rydne som føler seg truet av kvinnearrangement og kvinneorganisering. Vår generasjon er individualismens ektefødte barn, vi tar både likestilling og like muligheter som verdens største selvfølge. Når vi konfronteres med at det faktisk finnes felles utfordringer, som tusenvis av år med skjev maktfordeling og trange kjønnsroller har påført oss, er det naturlig at det blir et hardt møte med virkeligheten. 

Men utfordringene går ikke bort bare fordi man overser dem. Individualismens blinde flekk, er bare det, en blind flekk. Det er å jobbe mot sine egne interesser. Det er å stille seg på sidelinjen, og ta på seg en byrde som er umenneskelig stor.

Denne teksten er skrevet i samarbeid med Lovise Stette-Høyberg og Stina Bergsten fra Kvinnefronten.

Så forbanna enkelt

Er reservasjonsrett, eller "reservasjonsmulighet" som Høie kaller det et angrep på abortloven?


Spørsmål 1) Hvor kommer forslaget fra? 

Svar: Fra KRF.

Spørmål 2) Hvem er det som alltid har vært, og alltid vil være mot selvbestemt abort? 

Svar: Jo, KRF. Dette var en av de viktigste kravene KRF hadde for å inngå samarbeidsavtale med den nye regjeringa. 

Spørsmål 3) Hvis en lege nekter å henvise til abort, innebærer det en større innsats for kvinnen? 

Svar: Ja.


Du kan være blåblå, rødblå, rødgrønn, kristen, eller hva som helst, men dette er fortsatt logikk som gjelder for alle. 

Hvis du er MOT selvbestemt abort, eller mener at leger eller andre har noe å gjøre med kvinners avgjørelser, så kan du begrunne det politisk, men du kan i det minste være ærlig.

Men så enkelt er det altså.

Statusrapport Trondheim, to år etter 22. juli.

22. juli 2011 forandret alt. En manns overbevisning om at Norge er på vei til å bli et islamistisk diktatur, kombinert med hans ustabile psyke, førte til den verste terrorhandlingen vi har sett i Norge, ja i hele Skandinavia. Vi satset alt på toleranse, medmenneskelighet, og en felles motstand mot rasisme. Alle skulle bli digitale nabokjerringer, og si ifra hver gang noen ytrer hatefulle budskap.

Det siste året har flere såkalte anti-islamistiske grupper dukket opp i Trondheim. Den nynazistiske gruppa Nordfronts slåsskamp i sentrum førte til en stor markering mot rasisme, der Rita Ottervik også deltok. Norwegian Defence League (NDL), gruppa der Anders Behring Breivik en gang var medlem, får ikke den samme motstanden. Heller ikke Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), som hadde stand på Nordre sist lørdag, får motstand fra andre enn en håndfull venstreradikale ungdommer. På lørdag var mannen som truet med å sprenge stortinget på SIANs stand. Han har også tilknytning til NDL.

Ytringsfrihet. Det er argumentet man møter på når man diskuterer hvorvidt disse ytterliggående, rasistiske gruppene skal få fritt spillerom eller ikke. Vi er alle moderne mennesker i et av verdens mest demokratiske samfunn, og ytringsfrihet er en selvfølge. Noens frihet kan fort gå på bekostning av noen andre. 6. september ble en 16 år gammel gutt knivstukket utenfor Blitz-huset i Oslo. Gjerningsmennene ropte «sieg heil».

På lørdag ropte vi «Breiviks venner ut av Trondheim». Når jeg ropte til SIAN-medlemmene at de burde skamme seg over å stå der og fronte de samme holdningene som Ander Behring Breivik, ropte de «kjeften din», og «du er for pedofili og voldtekt», tilbake. De sa også at Breivik aldri hadde vært medlem i deres organisasjon. Det siste er greit nok. Men det er påfallende at de ikke har noen bedre motargumenter mot en så alvorlig anklage.

Foto: Nora Warholm Essahli

Når jeg konfronterer mennesker med de samme holdningene som ABB, får jeg høre at jeg må respektere ytringsfriheten. Men hva med min ytringsfrihet? Ingen har retten til å stå uimotsagt. Hva med min, og alle andre med muslimsk bakgrunns trygghet?

Alle samfunn er bygd på et sett med verdier og normer. Et demokratisk samfunn må ivareta alles rettigheter, også de som ikke har de samme verdiene som flertallet. Toleranse og medmenneskelighet kommer ikke av seg selv, og verdiene våre kan forandre seg, ja hele samfunnet kan forandre seg. Det er vi som bestemmer hva slags samfunn vi vil ha, og hva som er greit og ikke.

Hvis vi lar disse organisasjonene vokse, vil også deres holdninger ovenfor muslimer bli mer utbredt og akseptert. Da har vi gjort det motsatte av det vi lovet etter 22. juli. Dette er et valg som folk må ta, for det går ikke an å være nøytrale i dette spørsmålet. Jeg har akseptert at NDL og SIAN finnes, men jeg vil ikke at Norge skal ende opp som Hellas eller Ungarn, der fascistene har høy oppslutning. Jeg har valgt å kjempe for verdiene vi viste etter 22. juli, og jeg håper at også vanlige folk som ikke er politisk aktive velger å forsvare verdiene sine. For alle har verdier, og det er kanskje det aller viktigste vi har.

Publisert i Adresseavisen torsdag 10. oktober 2013

Prostitusjon - et klassespørsmål

Norge blir sett på som foregangsland innenfor bekjempelse av menneskehandel, mye på grunn av sexkjøpsloven som kriminaliserer horekunder.  Over 50 horekunder har hittil blitt tatt i år, bare i Trondheim. Nå har prostituert Hege Grostad stått fram som «eskortepike», og hun ønsker å avkriminalisere sexkjøp. For mange handler dette om grunnleggende verdier, og debatten har eksplodert på sosiale medier og i nasjonale media de siste dagene. De fleste prostituerte har ikke de samme privilegiene som Grostad, for det er økonomisk desperasjon som preger deres hverdag, og ikke lettvinte løsninger. Skal denne lille privilegerte minoritetens rett til egne valg gå på bekostning av sexslaver fra utlandet?

Er det grunnleggende feil å kjøpe noen andres kropp? Noen mener at det er ikke noe annerledes enn å være elektriker, med fysisk krevende arbeidsoppgaver, og at det er enhvers rett å velge yrke selv, uavhengig av de moralske forestillingene som hersker i samfunnene de lever i. Andre mener at siden det hovedsakelig er kvinner som velger å selge sex, er det et spørsmål om kjønn og respekt for kvinner, og at de patriarkalske samfunnsstrukturene «lurer dem» til å tro at de velger det selv.

Det er et klassespørsmål, fordi flertallet av sexarbeiderne er dårligstilte, fattige kvinner som ikke har noe alternativ. Menneskehandel er en av verdens største industrier, på lik linje med narkotika og våpenhandel. Noen tjener millioner på å selge fattige Østeuropeiske og afrikanske kvinner (og menn) til vestlige menn med tjukk lommebok. Også norske kvinner med tunge rusproblemer kan ende opp i denne bransjen. Denne inhumane, groteske industrien er grunnen til at vi har innført sexkjøpsloven. Det handler om å bekjempe human trafficking, utnytting av fattige kvinner fra Nigeria og Øst-Europa, vold og voldtekt, mentale skader som blir kostbart for de som utsettes for dette og som blir dyrt for samfunnet.

På den andre siden har du den lille minoriteten, som Hege Grostad representerer. Gjennom tv-serien «Secret diary of a call girl» som gikk for et par år siden, ble tilværelsen som luksusprostituert glorifisert, og myten om «den lykkelige hora» spredtes til en ny generasjon.  Hovedpersonen har akademisk utdanning, er uttalt feminist, og hun har til og med kjæreste. Hun kjemper mot fordommer og stigmatisering, ja, hun framstår som en skikkelig idealist.

 Jo, det går helt sikkert an på leve sånn. Jeg tviler ikke på at Hege Grostad og de andre i hennes situasjon har valgt det selv og er fornøyde med det valget. De tjener gode penger, og kan velge kunder fra øverste hylle på sine egne premisser. De utgjør kanskje en liten brøkdel av sexarbeiderne, men er nok mer ressurssterke enn alle de andre til sammen. Dessverre er det vanlige, samfunnsengasjerte nordmenn, og nigerske kvinner som står på gata i Oslo som tar til motmæle, men det understreker bare poenget.

Disse kvinnene, som selger sex for å finansiere studiene eller lignende tilhører en privilegert, hvit middelklasse med en individualistisk tilnærming til problemstillingen. 

Av ren og kjær medmenneskelighet burde de sette sine egne lettvinte løsninger til side, og tenke på alle dem som får livene sine ødelagt i denne bransjen.

I et likestilt samfunn hvor ingen, hverken menn eller kvinner, er i noen som helst slags form for økonomisk nød, vil saken se annerledes ut. Jeg er feminist på min hals, og jeg kunne aldri ha solgt kroppen min uansett hva. Samtidig så respekterer jeg individets frihet, og under de rette omstendighetene skal folk selvfølgelig få lov til å gjøre akkurat hva de vil. 

For ung for demokratiet?

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Dette feires gjennom hele året, og vi hyller demokratiet og politisk deltagelse. I dag er alle enige om at kvinner burde ha stemmerett, med noen få unntak. Tanken om at kvinner ikke burde få lov til å delta i politikken er død, og godt er det. Men det er fortsatt en stor gruppe som ikke har stemmerett. Jeg har deltatt aktivt i to valgkamper uten selv å kunne stemme. I høst skal jeg ikke bare stemme, men også stille til valg. Er det på tide å utvide demokratiet enda mer?

Etter 22. juli ble det mye snakk om den engasjerte ungdommen. Hundrevis av ungdommer meldte seg inn i forskjellige ungdomspartier etter terrorangrepet, og ungdommens engasjement ble mer verdsatt. AUF har per i dag 13 200 medlemmer. Vi så tenåringer fra AUF uttale seg på TV og i media generelt, og mange av dem snakket som erfarne politikere, med enorm kunnskap og innsikt. Andre ungdomsorganisasjoner ble også trukket frem, som for eksempel Natur og Ungdom, som har 6500 medlemmer. Ungdommen skulle tas mer på alvor, men hittil har lite skjedd.

Man snakker om rasisme, og om diskriminering av eldre. Deres rettigheter blir ikke ivaretatt, de har ikke gode nok tilbud, og de får ikke delta på lik linje med andre. Diskriminering av ungdom snakkes ikke om på samme måte. Det blir færre og færre fritidsklubber, kommuner kan øke prisen på fritidsaktiviteter, redusere tilbud for ungdom, pensjonsreformen som faktisk rammer min generasjon aller mest, går oss hus forbi. Politikerne kan gjøre dette fordi de vet at det ikke må stå til ansvar foran stor ressurssterk velgergruppe etterpå.

Et av argumentene som for hundre år siden ble brukt mot kvinners stemmerett, var at kvinnene ikke var intelligente nok, og ikke visste nok om samfunnet til at de kunne kreve å bli hørt. Det er interessant å se hvordan den retorikken som ble brukt mot kvinner da, er den samme som i dag brukes mot ungdommen. Det er gjort forsøk med å senke stemmerettsalderen i kommunevalg i en rekke kommuner, og resultatene var ca. 10 % lavere deltakelse blant ungdom enn blant resten av de stemmeberettigede. Dette er ikke et dårlig resultat, i og med at det var et helt nytt prosjekt, som man ikke har erfaringer med fra før.
Men hvorfor er det egentlig så få unge som stemmer? Er ungdom virkelig så late og uopplyste som man skal ha det til? De fleste mennesker blir engasjert av det som angår dem selv, og trenger noe konkret for å fatte interesse. Dette gjelder alle mennesker, ikke bare de unge.

Fagforeninger fremmer fagligpolitiske spørsmål som angår sine medlemmer, politiske partier diskuterer skattepolitikk, barnehagepolitikk, innvandringspolitikk, ja, alle tema som er viktig for størsteparten av velgerne deres, nemlig de voksne. Alt skjer på de voksnens premisser, for det er de som er politikernes målgruppe. På mange måter er ungdomspolitikk en arena for unge mennesker som øver seg til de blir store nok til å delta som unge voksne, og det blir ikke tatt like mye på alvor. Det er politikerne og staten som må legge til rette for at unge skal ønske å delta, og ikke omvendt.

Ungdommer har i mange sammenhenger «retten til å bli hørt». Ungdommens bystyre finnes i mange norske byer, en viktig arena for påvirkning på lokalt nivå. Som 15-åring deltok jeg som representant for min skole og min kommune, i et møte om skolepolitikk i grunnskolen med selveste utdanningsminister Kristin Halvorsen. Her satt representanter fra ungdomsskoler i hele Midt-Norge, og skulle komme med innspill til en ny stortingsmelding. Vi fikk komme med våre synspunkt på en rekke saker, og det var optimistisk og god stemning. Det jeg, og flere andre reagerte på underveis i møtet, var at Kristin roste oss varmt og noterte flittig når forslagene våre inneholdt den politikken hun allerede stod for, mens når noen kom med noe som ikke passet henne, ble det plutselig som å snakke til en vegg. Jeg gjenkjente mange hersketeknikker underveis, den styggeste var når hun hånflirte av min «kollega», som kom med en litt uheldig formulering av hvorfor han var forkjemper for valgfritt sidemål. Etterpå ble vi fotografert sammen med statsråden, og vi ble intervjuet om hvor fantastisk det var å få være med på viktige politiske avgjørelser. Jeg følte meg rett og slett lurt. Dette er bare et eksempel på hvordan «retten til å bli hørt» brukes i de voksnes favør, og hvor den reelle makten ligger. Slike tiltak hylles, og settes ikke spørsmålstegn ved.

Å utvide demokratiet ved å gi en gruppe større makt, betyr omfordeling av makt. Dette dreier seg om et grunnleggende demokratisk problem, om en gruppe som ikke får avgjøre politikk som handler om deres egen hverdag. Hvis ungdom føler at de faktisk kan bidra til forandring, og det legges til rette for at de får tilgang på den kunnskapen som skal til, vil vi få et mye mer demokratisk samfunn, med ungdommer som er mer reflekterte og modne. Det er de voksnes ansvar å legge til rette for fremtidas samfunnsborgere og ledere.

Et Norge uten åpenhet?

I det siste har samfunnsdebatten stort sett handlet om norske flagg og romfolk. FRP har markert seg sterkt, slik som de vanligvis gjør når det handler om andre kulturers møte med den norske kulturen. Romfolkdebatten nådde sitt høydepunkt (eller eventuelt bunnpunkt, alt ettersom) når han foreslo at romfolket skal nektes adgang til Norge. Utenlandske flagg i 17. mai-tog foreslås forbudt. Hva vil skje med landet vårt hvis vi ofrer åpenheten for å «redde» den norske kulturen?

Per Sandberg (Frp) sjokkerte da han i forrige uke  forslo at romfolk skal nektes adgang til riket, fordi de er kriminelle og ødelegger samfunnet vårt. Han bruker en paragraf fra politiets lovverk for å legitimere forslaget, bare putt inn "romfolk", så passer det perfekt.

«3. Politiet kan med hjemmel i Politilovens paragraf 7 stanse romfolk på landegrensen fordi man av erfaring vet at disse menneskene bryter den alminnelige ro og orden og samtidig er det bevist at mange bedriver kriminalitet.»

Det er kanskje unødvendig å påpeke at det å nekte et spesifikt folkeslag å komme inn i landet er bakstreversk, rasistisk, og umenneskelig, men jeg gjør det allikevel, siden det viser seg at det finnes mennesker som synes dette er et godt forslag. Ulike partier kommer med ulike innspill i forkant av valget for å sanke stemmer hos sine respektive målgrupper. FRP kjører på fremmedfrykt og hverdagsrasisme, og Demokratene går til angrep på det onde Barnevernet. Hver sin smak.

Nå er det ikke sånn at dette forslaget kommer til å få gjennomslag, med mindre FRP får rent flertall ved valget til høsten. Hvis det skjer, så vedder jeg på at både romfolk og andre mennesker som "truer" det norske samfunnet kommer til å ta beina fatt, og rømme landet så fort de bare klarer. Meg selv inkludert. Fra spøk til alvor, så er denne debatten en tegn på en farlig utvikling, med et veldigoffensivt FRP som fører en aggressiv retorikk.

I tillegg til romfolkdebatten, som har pågått i flere måneder, så har debatten om utenlandske flagg på 17. mai blitt gjenopptatt. Etter at en barneskole i Ålesund med høy andel elever med minoritetsbakgrunn ønsket å bruke utenlandske flagg i tillegg til norske på nasjonaldagen, har blant annet Aina Stenersen i Oslo Frp fremmet forslag om forbud av mot dette.Hun møtte mye motstand, blant annet av Oslos ordfører Fabian Stang.

 Det som er viktig med denne debatten er ikke hvem som sa hva, og hvordan de sa det, men hva denne nasjonaldagen vår egentlig handler om. Dette har iallfall vært argumentet til de som ikke ønsker forbud. For hva er egentlig 17. mai? Jo, det er grunnlovsdagen. Jeg vil trekke en parallell til Per Sandbergs forslag om å nekte romfolk å komme til landet. Begge deler handler om grunnloven, og hvilke verdier den representerer.

Vi feirer at Norge fikk sin egen grunnlov på Eidsvoll i 1814, for 99 år siden. Ytringsfrihet, selvstendighet, og demokrati.

Det virker som at for Frp utgjør utenlandske flagg på 17. mai og tiggere fra Øst-Europa en så stor trussel at det blir nødvendig å forlate disse prinsippene for å beskytte vår kultur. Da vil jeg stille et spørsmål; hvis vi gjennomfører dette, og dermed får et mer lukket samfunn, mister vi ikke da det aller viktigste med kulturen vår?

Jeg er bare halvt norsk, og har arabisk utseende. På 17. mai i fjor, på café med familien min, fikk jeg høre fra to fremmede voksne damer at "I Norge bruker vi bunad på 17. mai", i kombinasjon med stygge blikk og rynking på nesa. Stort sett er det ingen som behandler meg annerledes på grunn av min bakgrunn, og jeg syntes det var trist at når det skjedde, så var det på selve nasjonaldagen. Med forbud mot utenlandske flagg, og et "oss mot dem" fokus, vil nok flere få samme type negative opplevelser som den jeg hadde i fjor, og det ødelegger for feiringen av grunnloven og alt det flotte med landet vårt.