En post mortem hilsning

Min kjære tante forlot det jordlige for to uker siden i morgen. Hun var et av de nydeligste menneskene jeg noensinne har møtt.

Totalt blottet for egosisme og med en utømmelig kilde tålmod og kjærlighet ovenfor oss ungene er egenskaper som hun viste vær dag, og det er ikke akkurat typisk. De fleste av oss tenker mest på sitt eget. Hun var bare 56 år ung, og det er temmelig fælt. Når hun i tillegg kun har vist godhet for andre og aldri gjort noe slemt eller ille, syns jeg "Karma" ikke strekker helt til.

Siden hun var religiøs har jeg til og med tenkt tanken om å be for henne, men det er kanskje litt søkt, ettersom jeg er hard core ateist. Damen som gikk i pysjamas på stranda og levde som analfabet helt til hun ble syk og skiftet til dress, med en franskbok full av håp og ny kunnskap, fortjener mer enn dette inlegget.

Desverre er jeg ikke sinnsykt rik, og kan ikke donere masse penger og lage et fond i hennes flotte navn, dette er det nermeste jeg kommer. Kan jo skrive et fløytestykke eller male et bilde? Kreativiteten kommer i full fart, det er nesten vondt i kroppen.

I Marokko er det mye viktigere med familie enn her, så det at jeg fortsatt sørger virker kanskje søkt og påtatt for andre, men kulturforskjell er altså forklaringa. Hun bodde kanskje i en annen verdensdel, men hver gang jeg var sammen med henne, har jeg følt en tilknytning og ømhet som har betydd veldig mye for meg.

I dag kom pappa, altså hennes lillebror hjem fra Marokko, med litt av min tantes jordiske gods på slep. Jeg fikk en kjole i Egyptisk stil som fortsatt lukter av henne, min søster fikk en av de berømte pysjamasene, og stemor fikk en lilla jelaba (slags kjole). 

Meg og lillesøster fikk også noen av gullringene som hun hver dag, hun ville at vi skulle få dem. De ligger foreløpig i min bestemors villa, og jeg kommer til å bruke den fast når den blir hentet neste sommer. Unødvendig å si at jeg ble rørt til tårer over gesten.

Skriver jeg mer nå, blir det litt for svulstig og kleint.