Hverdagssosialisme

I går vasket jeg gulvet på rommet mitt for første gang. I livet altså. Jeg er snart 17 år gammel.

Mamma og jeg har blitt enige om at jeg skal begynne å vaske mine egne klær, noe jeg heller aldri har gjort før. Jeg kjenner mange godt utpå venstresida som kjøper dingser man ikke tror man trenger før man ser dem på Kitchn, og som går i gant-bukser til 2000 kr.

Å nekte folk å gå i de klærne de vil, det er å sette seg på en moralsk høyhest, og det er idealisme på sitt verste. Men samtidig, så er det en del paradokser med snobbesosialister i øvre middelklasse som unnskyld meg, aksjonerer bort den dårlig samvittigheten sin, og lever i sus og dus ved siden av. Man er ikke en bedre sosialist om man går i fretexklær og spiser first pricemat, men man er ikke en bra sosialist om man er supermaterialistisk og snobbete heller.

Her har du to eksempler på noen veldig usunne holdninger.

1) guccisosialisten:

Du er 45 år gammel, og bor i en trendy leilighet med to barn. Du drikker bare dyr vin, og har en kartong stående til enhver tid. Buksene dine kjøper du ikke mange av, men når du først gjør det, så skal det være kvalitet (dvs. marlboro classics, levi strauss, gant osv.)
Ilse Jacobsenstøvler er også en hit om du er dame. Du har mastergrad i et eller annet humaniora, og barna dine oppfører seg bra og gjør det bra på skolen. Du lager god mat, og bruker masse fancy duppedingser til det. Politikk er noe man snakker om, ikke noe man gjør. Visst leser du klassekampen, og går av og til i 1. mai tog, men du har gjort unna nok aktivisme når du var ung til at du har en fribillett til marxist-himmelen. Dette er folk som tenker mest på seg selv og sitt, og (unnskyld uttrykket) er fryktelig småborgerlige.

2) Moralhippien:

Dette er den selvgode, politisk korrekte hippien som ser ned på "dårligere" sosialister. Klær kjøpes kun brukt, med unntak av undertøy, som du hadde kjøpt brukt om det ikke var ulovlig. Du trenger ikke være skitten, men hårfjerning må holdes til et absolutt minimum. Moralhippien er aktiv i kampen for dyrs rettigheter, men rakker ofte ned på andre folk.
 Man kan være litt moralhippie, eller veldig moralhippie. Moralhippien er vegetarianer, men spiser fisk. For å forsvare fiskespisingen, rakker man litt ekstra ned på den andre sosialisten man diskuterer med. Sist men ikke minst; moralhippien passer perfekt inn i høyresidas syn på "sosialister", og gjør dem en tjeneste, i sitt søte forsøk på å redde verden gjennom fair trade.

Politikk kan bli ganske svevende, og den handler ikke alltid om hverdagsspørsmål.

Mamma sin kampsak er hverdagssosialisme. Hun er ikke politisk aktiv, men hun har en veldig god praksis. For det første så har hun ikke et materialistisk bein i hele kroppen, og hun er ikke fremmed for hardt arbeid. Hun er ikke ned på noen andre, bortsett fra folk som er navlebeskuende og materialistiske, de liker hun ikke. Men hun føler seg ikke bedre enn dem. Mamma har skjønt noe som mange andre ikke har, og det er nemlig den jordnære fellesskapstankegangen, som vi trenger sårt i et sosialistisk og etterhvert et kommunistisk samfunn.

 Hvis man skal defineres ut ifra hva man gjør, og ikke hva man sier, så ville ikke jeg kommet ut som noen kommunist, men heller en svært reaksjoner person. Hva slags kommunist er det som lar hverdagssosialisten plukke opp driten sin dag ut og dag inn? Ironisk nok velger jeg å skrive om det, det sier litt om meg.

Som vanlig, beklager om jeg støter noen. Eller, egentlig ikke.