Hundre prosent norsk, femti prosent utlending

På spørsmål om jeg er helt norsk, har jeg lyst til å svare "ja". Ikke fordi jeg fornekter opphavet mitt, men fordi jeg mener pappa sin opprinnelse kommer i tillegg til å være helt norsk. Det er ikke en kopp som skal fylles, sånn at det marokkanske tar opp halve plassen, og det bare er halvparten så mye "norskhet" som er igjen.

Jeg feirer 17. mai, spiser pølse, er oppvokst med Asgeir på barne-tv, og snakker selvfølgelig like bra norsk som alle andre. Jeg er født her, og har min norske familie her. I tillegg til norsk og engelsk, så snakker jeg fransk og arabisk. I tillegg til norsk musikk, har jeg hørt arabisk hele livet mitt. I tillegg til barnebunad, har jeg marokkansk festdrakt, og i tillegg til 17. mai hos mormor, har jeg Id al-fitr middag sammen med tante og søskenbarn. I tillegg, ikke istedenfor.

Det faktum at jeg har marokkansk kulturarv, språk, og familie, er et tillegg, og ikke en motsetning. Dette er vanskelig for mange å forstå, så barn av innvandrere velger å ikke snakke om foreldrenes opphav, fordi de møter fordommer, og usikkerhet i fra andre. Og de mister sin naturlige del av fellesskapet. Dette får mange unge til å velge side, og de går glipp av den ene delen. Men motsetningen er ikke reell, den er bare en misoppfatning, og et hinder for utrolig mange mennesker.

Det er på tide at vi slutter å se på sånne som meg som mindre norske, for vi er hundre prosent norske, men vi har noe annet i tillegg. Jeg kan ikke understreke det mange nok ganger, for det betyr utrolig mye for meg, og jeg er helt sikker på at mange andre føler det på samme måte.

Når jeg var veggis som liten, så spurte folk meg diskret om det var fordi jeg var muslim, og det skapte en avstand mellom meg og dem. Jeg følte meg fremmedgjort, og redusert til noe mindre enn mitt engasjement og personlighet.

Har man bodd mesteparten av livet sitt her, og man føler seg norsk, så er man norsk. Foreldre kan være redde for at barna deres mister identiteten fra deres kultur, men det er ikke en konkurranse mellom dem og landet barna deres vokser opp i.

Religion er et stort tema i denne sammenhengen, men siden jeg ikke har noen religiøs bakgrunn selv, så kan jeg ikke svare for de som har det, det håper jeg noen andre vil gjøre.

Dette har jeg tenkt på lenge, og det betyr mye å ta det opp. Uansett hvor norsk jeg lever, har dette alltid vært et tema, og en utfordring. For at fordommer skal bekjempes, og at toleranse og forståelse skal få sin rettmessige plass, må vi snakke om disse tingene, og gi dem fokus og plass i media. Ikke på en negativ måte bestandig, men på en positiv og fremadretta måte.

Her er et annet innlegg jeg har skrevet om flerkulturell bakgrunn.
http://roedthjerte.blogspot.com/2011/07/hei-jeg-er-en-multikulturell-marxist.html