Hjertesaker!

http://artintifada.files.wordpress.com/2009/01/palestine1201.jpg

Da jeg først ble politisk aktiv på ordentlig (teller ikke med PRESS, gjorde ikke så fryktelig mye der) for to og et halv år siden, var det på grunn av Palestinasaken.

Under bombingen av Gaza kunne jeg ikke tenke på noe annet enn den urett israel utførte mot Palestinerne, og jeg var rasende over at ingen gjorde noe med det.

Hver 1. Mai ble jeg dratt opp av senga og ned på parkeringsplassen på katta, og et Palestinsk papirflagg ble kjøpt for 20 kroner av Palestinakomiteen. Hvert år lærte jeg noe nytt om konflikten, som ble tatt frem når vi så på nyhetene eller pappa hadde besøk.

Etter bombingen av Gaza var ikke det lenger nok, derfor ble jeg med på åpent møte med Rød Ungdom.

Det ser lysere ut nå enn for 2 år siden. Ikke det at jeg har så utrolig stor tro på Obama, men hvis han mener det han sier om 67-grensene, så ville det sannsynligvis vært den største politiske seier jeg noen gang ville fått oppleve.

Dette engasjementet er jo ikke helt mitt eget, jeg har arvet det fra min kjære far. Allikevell er det helt ekte, noen ganger skjer det sånne tilfeldigheter, og jeg er tilfeldigvis min far (bare mange år yngre og jente, og musikalsk, ehe)
Solidaritet er noe som lever på venstresida, noe som jo er bra, men det nesten kun raddiser bryr seg nok om Palestinakonflikten til å engasjere seg, syns jeg fortsatt er utrolig stygt.

Jeg har lyst til å skrive mer om Palestinakonflikten, og hva jeg tror er løsninga. Det kommer siden :)

http://recollectionbooks.com/siml/images/Images/feminism.jpg

Etter en stund i RU ble jeg skolert i feminisme, noe som er en viktig del av den kommunistiske pakka (klassekamp er kvinnekamp, etc)

Selv om alle SU og RU jenter blir skolert i feminisme, er det ikke alle som blir like engasjerte. Når jeg forstod mekanismene som gjør at kjønnsrollene er så sterke, og at skjønnhetsidealet er som det er, var det nok til å tenne en ild som aldri kommer til å brenne ut.

Jeg tok på meg det jeg trodde var en feministisk identitet. I mange måneder prøvde jeg å være mest mulig feministisk i alt jeg gjorde, mente, sa, og i hvordan jeg så ut.

I ettertid har jeg jo selvfølgelig funnet ut at feminismen ikke har noen identitet, noe som er hele fundamentet. Du blir ikke mer fri hvis du tar på deg en tredje kjønnsrolle.

Nå driver jeg og starter opp Kvinnefronten Trondheim, noe som er litt i konflinkt med å drive med Palestinakomiteen. Men jeg kommer aldri til å ha nok tid uansett, med mindre jeg dropper ut av skolen og blir yrkesaktivist (hvor kult hadde ikke det vært?!)