Prostitusjon - et klassespørsmål

Norge blir sett på som foregangsland innenfor bekjempelse av menneskehandel, mye på grunn av sexkjøpsloven som kriminaliserer horekunder.  Over 50 horekunder har hittil blitt tatt i år, bare i Trondheim. Nå har prostituert Hege Grostad stått fram som «eskortepike», og hun ønsker å avkriminalisere sexkjøp. For mange handler dette om grunnleggende verdier, og debatten har eksplodert på sosiale medier og i nasjonale media de siste dagene. De fleste prostituerte har ikke de samme privilegiene som Grostad, for det er økonomisk desperasjon som preger deres hverdag, og ikke lettvinte løsninger. Skal denne lille privilegerte minoritetens rett til egne valg gå på bekostning av sexslaver fra utlandet?

Er det grunnleggende feil å kjøpe noen andres kropp? Noen mener at det er ikke noe annerledes enn å være elektriker, med fysisk krevende arbeidsoppgaver, og at det er enhvers rett å velge yrke selv, uavhengig av de moralske forestillingene som hersker i samfunnene de lever i. Andre mener at siden det hovedsakelig er kvinner som velger å selge sex, er det et spørsmål om kjønn og respekt for kvinner, og at de patriarkalske samfunnsstrukturene «lurer dem» til å tro at de velger det selv.

Det er et klassespørsmål, fordi flertallet av sexarbeiderne er dårligstilte, fattige kvinner som ikke har noe alternativ. Menneskehandel er en av verdens største industrier, på lik linje med narkotika og våpenhandel. Noen tjener millioner på å selge fattige Østeuropeiske og afrikanske kvinner (og menn) til vestlige menn med tjukk lommebok. Også norske kvinner med tunge rusproblemer kan ende opp i denne bransjen. Denne inhumane, groteske industrien er grunnen til at vi har innført sexkjøpsloven. Det handler om å bekjempe human trafficking, utnytting av fattige kvinner fra Nigeria og Øst-Europa, vold og voldtekt, mentale skader som blir kostbart for de som utsettes for dette og som blir dyrt for samfunnet.

På den andre siden har du den lille minoriteten, som Hege Grostad representerer. Gjennom tv-serien «Secret diary of a call girl» som gikk for et par år siden, ble tilværelsen som luksusprostituert glorifisert, og myten om «den lykkelige hora» spredtes til en ny generasjon.  Hovedpersonen har akademisk utdanning, er uttalt feminist, og hun har til og med kjæreste. Hun kjemper mot fordommer og stigmatisering, ja, hun framstår som en skikkelig idealist.

 Jo, det går helt sikkert an på leve sånn. Jeg tviler ikke på at Hege Grostad og de andre i hennes situasjon har valgt det selv og er fornøyde med det valget. De tjener gode penger, og kan velge kunder fra øverste hylle på sine egne premisser. De utgjør kanskje en liten brøkdel av sexarbeiderne, men er nok mer ressurssterke enn alle de andre til sammen. Dessverre er det vanlige, samfunnsengasjerte nordmenn, og nigerske kvinner som står på gata i Oslo som tar til motmæle, men det understreker bare poenget.

Disse kvinnene, som selger sex for å finansiere studiene eller lignende tilhører en privilegert, hvit middelklasse med en individualistisk tilnærming til problemstillingen. 

Av ren og kjær medmenneskelighet burde de sette sine egne lettvinte løsninger til side, og tenke på alle dem som får livene sine ødelagt i denne bransjen.

I et likestilt samfunn hvor ingen, hverken menn eller kvinner, er i noen som helst slags form for økonomisk nød, vil saken se annerledes ut. Jeg er feminist på min hals, og jeg kunne aldri ha solgt kroppen min uansett hva. Samtidig så respekterer jeg individets frihet, og under de rette omstendighetene skal folk selvfølgelig få lov til å gjøre akkurat hva de vil.